Flora


Nordsiden av Vega er et eventyrland for planteinteresserte. Her er rike kalkheier, tørre kalkenger og myrer med svært interessant flora. Store deler av områdene ble tidligere slått for hånd eller dyr gikk på beite der gjennom sommeren. Mange av naturtypene og planteartene regnes i dag som truet, ettersom det har blitt stadig mindre av både beite og slått på slike utmarksområder. 


Europeisk kystlynghei
Heiene på Vega er deler av et belte med kystlyngheier som i tidligere tider har strukket seg langs hele Atlanterhavskysten fra Portugal til Lofoten. Heiene regnes som en av de eldste kulturmarkstyper, og driften med beiting, slått og brenning, går 4000-5000 år tilbake i tid. De nye skuddene på røsslyngen som kan beites om vinteres, gjorde at disse markene tidligere var svært viktige for bøndene langs kysten i hele Europa. Nyskuddene fikk de ved å brenne heiene med jevne mellomrom. 

Det åpen landskapet ga også gode livsbetingelser for gress og urter som sau og storfe liker å beite på om sommeren. De dominerende plantene er røsslyng, krekling og teiebær. 


Nord på Vega finnes mange urter og orkideer. Fine områder for å se på planter og blomster er for eksempel langs stien til Guristraumen på Lamøy, mellom Brandsvika og Vallasjøen og området fra Risbakken til Valla. Det sistnevnte hører til Holandsosen naturreservat hvor en også kan finne den sjeldne planten Vegamaure, Galium normanii. Den vokser også lengre sør på øya, men finnes ingen andre steder i Norge. Vegamauren finnes også på Island hvor den heter Hvìtmaðra. Sannsynligvis har mauren blitt spredt til Vega med fugler, slik en antar har skjedd med flere andre sjeldne planter på de ytterste øyene i Vegaøyan. Det spesielle med floraen på Vega og langs kysten i Nord-Norge er at også fjellplanter finnes i lavlandet. Derfor kan en på tur langs fjæra eller i de gamle kulturmarkene finne planter som reinrose, Dryas octopela, marinøkke, Botrychium lunaira, bakkesøte, Gentianella campestris, fjellfrøstjerne, Thalictrum alpinum, fjøkknøkleblom, Primula scandinavica, dvergjamne, Selaginelle selaginoides, og rødsilde, Saxifraga oppositifolia.  


Vegaøyenes botanikk er imponerende og ikke minst eksklusivt. Orkidéene trives på kalkholdig berggrunn. Hittils er 12 ulike arter funnet i kommunen. Botanikere og andre interesserte kommer hit for å oppleve vår vakre natur. Særegne planter fra landskapet vårt har lagt grunnlaget for vitenskapelige avhandlinger. Vega kommunes nettsted har en
vegaflora på nett.

Vegamaure, eller Galium pumilum ssp. normanii, finnes i Norge bare på Vega. Ellers opptrer planten kun på Island, der den er meget vanlig. Voksested er kalkheier og tørre kalkenger.

Vegamauren hører til maurefamilien. Bladene er oftest 5 - 7 ganger så lange som brede og former kranser oppover stengelen. Leddene mellom bladkransene er mindre enn dobbelt så lange som bladene. Blomsten sitter i topper eller skjermkranser. Krona er 3 - 4 mm bred og gulhvit i fargen. Fruktene har lave, utydelige vorter. (Kilde: Det Norske Samlaget: Norsk Flora)


Menneskeskap landskap
Ulik berggrunn, beliggenhet og bruk gjør sitt til at øyene rundt Vega er helt forskjellige - fra de karrige øyene ytterst mot storhavet til gressrike øyer inn mot fastlandet. I Lånan, Skjærvær og Bremstein har det vært et særegent samspill mellom planter, fugl og mennesker. Beboerne drev med kombinasjonsdrift av jordbruk og fiske, og det finnes også rester av slåtte- og beitebruk. Jorda var grunn og lite egnet som jordbruksland, men folk var avhengig av både melk, kjøtt og smør fra husdyr. Derfor bar øyværingene tang på land, dro gammelt høy og gjødsel ut av saubingene om våren og la på bakken, gjødslet åkrene med fiskeslô. Slik fikk de grunnlag for husdyrhold og øyene fikk et menneskeskapt og sterkt kulturpåvirket landskap. 

I tillegg er øyene svært påvirket av fuglegjødsel. På Lånan finnes det for eksempel mange regionale og nasjonale sjeldne sumpplanter og vannplanter. Disse synes å følge kvitkinngåsas trekkrute. Det antas derfor at det er gjessene som har spredt dem. Her finnes blant annet vaid, Isatis tictoria, som tidligere ble brukt til blåfarging. Planten hører hjemme i middelhavslandene, og er funnet bare forvillet i Norge. Flere regionalt og nasjonalt sjeldne vannplanter, som med sikkerhet er spredt hit av fugler, finnes i pyttene på Lånan, og islandskarse, Rorippa islandica, finnes på de ytterste øyene i Vega og på Helgelandskysten. I Norge finnes den ellers bare på Røst i Lofoten. 


Slått- og beiteøyer

Mangel på vannkilder eller dyrkbare områder var gjerne årsaken til at en del øyer forble ubebodde. Men mange av disse egnet seg som slått- og/eller beiteøyer fordi de hadde lyngheier og gressmarker med et stort utvalg av blomsterarter. Andøy og deler av Lamøy rett nord for Nes, er slike øyer. Det finnes også slike øyer og holmer i alle de tidligere fiske- og dunværene. Navenen forteller gjerne hvordan de ble brukt, som Slåtterøya og Sauholmen. 

De grøderike øyene

Nordøst i Vegaøyan ligger øyene mer skjermet mot storhavet. Her finnes flere øyer som har vært bebodde og som har dypere og kalkrikt jordsmonn. Disse ble tidligere både slått og beitet. Eksempel på dette er Skogsholmen som er en botanisk spennende øy med daglig anløp av hurtigbåt. Vegetasjonen på Skogsholmen er representativ for de botaniske rike øyene i området. 83 ulike planter er funnet i slåtte- og beiteengene her. Blant plantene er jåblom (Parnassia palustre), kranskonvall (Polygonatum verticillatum),liljekonvall (Convallaria majalis), ormetunge (Ophioglossum vulgatum), en liten sjelden bregne, vill-lin (Linum catharticum) og orkideene lappmarihand (Dacthylorhiza laponica), brudespore (Gymnadenia conopsea) og grønnkurle (Coeloglossum viride). På knausene finnes i tillegg arter som lodnerublom (Drab incana), bitterbergknapp (Sedum acre), rødsildre (Saxifraga oppositifolia), gulsildre (Saxifraga aizoides), kattefot (Antennaria dioica) og fjellrapp (Poa alpina).

Gjengrodd landskap

Fordi slått og beitebruk er så godt som opphørt, har det ført til mye vånd (jordrotter), problemer med erosjon og gjengroing på mange øyer. Et tegn på gjengroing av enger er spredningen av mjødurt. På enkelte steder har den nå tatt helt overhånd i kulturlandskapet. Med gjengroing av kulturlandskapet, vil det rike plantelivet bli redusert over tid. Men selv etter 30 år kan enger og slåtteareal restaureres eller få tilbake det opprinnelige plante- og dyrelivet. Beite pågår nå på stadig flere øyer i Vega og flere prøver også med slått. Derfor kan øyer i løpet av få år få tilbake den opprinnelige botanikken.