En liten bit av amerika

Vega og Vegaøyan ligger på den største sammenhengende strandflaten i Norge. Flaten ble gravd ut i berggrunnen i sonen mellom hav og land da isen trakk seg tilbake etter siste istid. Landskapet på standflaten fikk flater belter av land og tilsvarende grunner under havets overflate. Skjærgårder med mange små øyer, holmer og skjær er vanlig på kyststrekninger med bred strandflate. Slik landskap finnes kun langs den norske vestkysten, på Svalbard, Grønland og noen få andre steder i verden. Geologer peker på at det er strandflaten og sammenfallet av flere geologiske fenomen som har lagt grunnlaget for at befolkningen gjennom uminnelige tider har funnet Vega som et godt sted å bo. I sør ligger høye granittfjell som har gitt innbyggerne beskyttelse mot vinterstormene. I nord domineres berggrunnen av kalkrike bergarter som gir en rik jord for grøden når de forvitrer. I den nordlige delen av Vega finnes derfor den rikeste floraen. 

Sørlige deler av området består av gråfarget granitt som er 475 millioner år. Granittartene i den sørlige delen av øya er motstandsdyktige mot erosjon, og danner ofte sand, grus og ur. 

 

Kaledonsk geologi

Den varierte berggrunnen gjør Vegaøyan til et spesielt interessant område for å forstå kaledonsk geologi. Den kaledonske fjellkjeden ble dannet for 400 millioner år siden. Da ble de to kontinentene Baltica (Skandinavia og Baltikum) og Laurentia (Nord-Amerika/Grønland) presset mot hverandre. Under kollisjon ble noen av bergartene fra det nordamerikanske kontinentet skjøvet mot øst, og ble en del av det baltiske kontinentet. Disse bergartene dominerer deler av berggrunnen på Vega. Derfor kan en si at Vega geologisk sett er en liten del av Amerika!

Bergartene ble trukket 10-15 km ned i dypet under kollisjonen. Der er temperaturen flere hundre grader Celsius. De bløte bergartene i de nordlige delene av Vega ble deformerte og omdannet. Under den to-tre millioner år lange istiden ble de bløte bergartene slitt ned, mens de harde bergartene ble stående igjen som rygger i terrenget. I dag kan disse ryggene sees som små øyer ute i havet, som i retning og mønster viser foldningene i den kaledonske fjellkjeden.

De hardere bergartene sør på Vega smeltet ikke på samme vis. Derfor fremstår noen bergarter der som fragmentert/biter, eller såkalt inklusjoner, ujevnt fordelt i granitten. Dette gjelder spesielt kvartsitt og kalkstein. Få steder i verden finnes inklusjoner i et slikt omfang. Derfor har blant annet amerikanske geologistudenter fra Texas besøkt Vega i en årrekke for å studere fenomenet.

 

Istiden og landhevingen

Nordvestre deler av Europa har hatt flere istider de siste 1,8 millioner år, en tidsperiode som kalles kvartærtiden. Siste istid hadde sin største utbredelse for ca. 20 000 år siden. Iskanten nådde da helt ut til eggakanten i Norskehavet. Utenfor Vega nådde den sannsynligvis nesten 600 km vest i havet. Nyere data viser at tykkelsen på iskappen varierte betydelig over landområdene. I sentrum av landbreen (Bottenviken) var iskappen opptil 3000 meter tykk. Her finnes et annet verdensarvområde, Höga Kusten, som har fått sin status nettopp på grunn av at ingen steder i verden er landhevingen like sterk som der. 

De 800 meter høye fjellene på Vega viser tydelig frosforvitring med spir og smale egger. Dette er typisk for fjellkjeder som stakk opp av isen. Det tyder på at isen ikke lå like tykk her som i Bottenviken. Sannsynligvis var det også grunnen til at Vega ble tidlig isfri, trolig allerede for 13 000 år siden. Men den flere hundre meter tykke isbreen tynget uansett landområdene ned. Da isen smeltet, minket trykket og landet begynte å heve seg. Da Vega var isfritt, stod havnivået 110 meter høyere enn i dag. 

Som et resultat av landhevingen etter istiden har havet avsatt en rekke strandlinjer på Vega og Søla. Strandlinjene kan nesten leses som årringer i terrenger. Slike strandlinjer kan ses blant annet på sørsiden av Søla, under Trollvasstind-Vegtind og Floaksla på sørsiden av Vega (90-95 meter over dagens havnivå) og under Hestvikfjellet og Tårnet i Hesvika sørøst på Vega (92-96 m.o.h.). På Moen, nord for Vegtinden og øst for Gullsvågsfjellet, finnes to forskjellige strandlinjer 96 m.o.h.

For den geologiinteresserte anbefales også oppdagelsesferder andre steder på Vega. På rullesteinsstranda på Sundsvoll ligger enorme rullesteiner hvor en tydelig kan se biter av andre steinslag inne i rullesteinene. Ved Vikasjøen er det svært utpregede foldinger i berget ved sjøen, mens granitter glitrer i berg langs stien over Lamøy.

I hele øyriket finnes det mange spor av bruk av stein til bygging av moloer, kaier eller murer til hus. Moloen i Bremstein er et imponerende byggverk. Den er bygd i steinblogger fra Bremstein av forskjellig størrelse og tykkelse, og med helt parallelle og slette flater.