I havet

Landskapet i Vegaøyan er blitt spesielt på grunn av et sammenfall av flere geologiske fenomen. Det samme gjelder for landskapet undet havets overflate. Selv om det finnes store gruntvannsområder også andre steder i Europa, skiller Vegaøyan seg tydelig fra disse. Mens store deler av området rundt Vega har hardbunn med frodig algevegetasjon og med lyse, fine skjellsandområder, er andre europeiske gruntvannsområder preget av gråbrun bløtbunn, dårligere sikt og mindre frodighet.

Strandflaten eller sjøområdet rundt Vega betegnes gjerne som "støvelhav". Beskrivelsen er treffende for et område der det på fjære sjø, i billedlig forstand, er mulig å ta seg fram mange steder i bare støvlene. I dette gruntvannsområdet består store deler av havbunnen av slakt skrånende eller flate hardbunnsområder med mange skjellsandpartier. I slike grunne havområder er det tilstrekkelig med lys for fotosyntese og dermed vekst av frodig algevegetasjon. Denne vegetasjonen er dominert av tang og tare. I det samme området er det kraftige havstrømmer. De meste merkbare er de øst-vestgående tidevannsstrømmene. Med en tidevannsforskjell på 1,5-2 meter, skal store vannmengder transporteres gjennom det omfattende øyriket to gang er per døgn. Dette gir god utskifting og dermed rent og næringsrikt vann.

Artsrikdommen blir ekstra stor fordi Vega ligger i en klimatisk sone der både nordlige og sørlige arter kan vokse. Denne artsrikdommen og det klare vannet gjør området til et eldorado for dykkere. Støvelhavet har dessverre ført til mange tragiske skipsforlis gjennom tidene. 

 


Overflødighetshorn
Tareskog har utgjort en betydelig del av bunnområdene rundt Vega. Tareskogen er rangert blant de mest produktive økosystemene på jorden. For en rekke fiskearter er tareskogen et viktig oppvekstområde. Små bunnfisk og mobile dyr som snegler og krepsdyr har tilhold i denne marine skogen og er næring for krabber og fisk. Oter, sel og fugler som ærfugl, skarv, teist og havørn er av de som finner mat der. Tareskogen er også rike produksjonsområder for næring som transporteres til andre deler av økosystemet. De kan betegnes som et overflødighetshorn som gir næring til både dypere områder, skjellsandområder og fjære. Observasjoner fra fiskere, forskere og taretrålere tyder på at hele området rundt Vega hadde tett tareskog helt til på 1970-tallet. Dette gav god fiske, og med unntak av deltakelse under Lofotfisket, driftet mestparten av den lokale fiskeflåten store deler av året rundt Vega. Mange drev med rusefiske i tareskogen fra 1930-tallet. 

Kråkebolleinvasjon
Fra 1970 skjedde det dramatiske forandringer i tareskogen i verdensarvområdet. I løpet av få år økte antallet grønne kråkeboller, Strongylocentrotus droebachiensis, voldsomt. De startet nedbeitingen av tareskogen og i tiårene etterpå har de spist seg gjennom tareskogen både rundt Vega og i resten av Nord-Norge. Dermed har også fiskeriene gått kraftig tilbake. Nedbeitingen strekker seg fra og med fjordene inne ved fastlandet og ut i havet vest av Vega. Noen områder vest for Vega er heldigvis ennå urørt av kråkebollene. Dette gjelder særlig områdene vest av Hysvær-Bubraken-Fuglevær, der det stadig finnes frodige og fine tareskoger helt ut til skråningen ned mot kontinentalsokkelen. Hvorfor antallet kråkeboller økte så dramatisk, kan ingen i dag gi noe klart svar på. Mange teorier er lansert - fra endringer i vanntemperatur, til nedfisking av sildestammen og økt antall sel som har tatt kråkebollenes predatorer. Fra sommeren 2008 startet et nytt forskningsprosjekt der tareskogen i Vegaøyen er et av forskningsområdene. De siste resultatene viser at tareskogen nå er i vekst igjen, og at stadig nye områder dekkes av den.