Vegaøyan verdensarvområde

Det unike kulturlandskapet med ærfugltradisjon var den viktigste grunnen til at Vegaøyene fikk verdensarvstatus i 2004. Derfor er det aller meste av verdensarvområdet lagt i øyriket utenfor hovedøya. Men også de høye fjellene på sørsiden av Vega og våtmarksområdene nord på øya har fått status som verdensarv. Disse områdene gir innblikk i andre deler av den rike natur- og kulturhistorien i øyverdenen.

Vegaøyan viser hvordan generasjoner av fiskere og bønder gjennom de siste 1.500 år har opprettholdt en bærekraftig levemåte i et værhardt område nær Polarsirkelen, basert på den nå unike tradisjonen med ærfugldrift. Statusen er også en hyllest til kvinners bidrag til dunprosessen.
— Unescos verdensarvkomité

Begrunnelsen for Vegaøyans plass på den prestisjetunge listen er med andre ord det unike kulturlandskapet i området som er et resultat av samspillet mellom menneske og natur over lang tid. Særlig er det lagt vekt på den unike ærfugl- og duntradisjonen. Mens mannen var på fiske, passet kvinnene ærfuglene som lå og ruget i reirene og husene familiene ute på Vegaøyan hadde laget til dem i løpet av våren. Kvinnene renset også duna som så ble en unik og kostbar eksportartikkel fra Norge til Europa.

 

Buffersonen

Området i Vega kommune som ikke er definert som verdensarv kalles buffersonen. Området grenser til verdensarvområdet og det meste av bygging, næringsaktivitet og tilrettelegging for turisme skal skje i denne sonen. På den måten kan kommunen få en forsvarlig og styrt utvikling i selve verdensarvområdet.

Screenshot_2.jpg